Sjangerhierarkiet i kunsten
Den hierarkiske inndelingen av malerityper i sjangere har sin opphav i de italienske kunstakademiene på slutten av 1500-tallet, og ble raskt adaptert og oppretthold til langt ut på 1800-tallet i resten av Europa. Selve ordet ”genre” er av fransk opprinnelse og betyr ”type”. Opprinnelig skilte inndelingen mellom hovedkategoriene ”peinture d’histoire”, a
ltså historiemaleri og ”peinture de genre”, altså genremaleri som inneholder alle malerisjangerne som portrett, stilleben og landskap. Senere ut på 1800-tallet ble uttrykket ”genremaleri” benyttet for å kategorisere bilder som avbildet scener fra hverdags- og arbeidslivet. Selv om det var en viss forandring på rangeringen av sjangere gjennom tidene var det alltid historiemaleriet som var høyest ansett, mens landskap og stilleben forble på de nedre plassene. Dette skyldtes hovedsakelig at genremalerier avbildet mennesker. En annen grunn historiemaleri rangerte høyest var at det ofte hentet temaer, motiver og figurer fra bibelen og andre klassiske tekster, som for eksempel gresk mytologi. Historiemaleriet var dermed narrativ, altså fortellende, i sitt vesen. Dette egnet seg veldig til moralisering og formidling av budskap som den mot-reformatoriske, katolske kirken var spesielt interessert i på 1600-tallet. Mot dette holdt katolikkene sine praktfulle kirker, iført praktfull overdådig barokk ornamentikk og pynt.