Fra Cézanne til Picasso
“Verismilitude”, fra det latinske “veritas”, sannhet, og “similis”, lignende, betegner i kunsthistorien hvor nær den fysiske, sansbare virkeligheten en kunstnerisk representasjon er. Dette åpner opp for et flertall av grunnleggende filosofiske problemstillinger, mest prominent hva nettopp virkelighet er. All virkelighet er basert på sansing, på persepsjon. Men nettopp denne persepsjonen er ikke bare bundet til individets subjektivitet, men også til dens psykologi og tidligere erfaringer.
Et eksempel for å illustrere dette er å se for seg to landskapsmalere som står overfor samme motiv, hvorav den ene er fargeblind. Den fargeblindets persepsjon 
er rent fysiologisk påvirket, men blir den da mindre sann? All persepsjon er filtrert gjennom en subjektiv bevissthet.
Det er nettopp denne fokusforflytningen, vekk fra realistisk representasjon, mot en mer psykologisk fremstilling av subjektive erfaringer, kjennetegner overgangen fra realismen og naturalismen, gjennom impresjonismen, post-impresjonismen og mot ekspresjonismen og modernismen, som begynte å tre fram i slutten av 1800-, og begynnelsen av 1900-tallet.
En viktig person i denne overgangen er den franske maleren og post-ekspresjonisten Paul Cézanne (1839–1906). Cézanne ville kombinere impresjonismens studier av lys og vann i forandring, og den spontane gjengivelsen av lys, vann og refleksjoner, altså øyeblikkets direkte inntrykk, med den klassisistiske barokkmaleren Nicolas Poussins komposisjon og balansesans. “Å male Poussin fra naturen” er en ofte sitert programerklæring av Cézanne.
Et interessant eksempel, hvor Cézannes syntese av impresjonismen og mer klassisistisk komposisjon begynner å ta form, er en serie med bilder han malte av Sainte-Victoire fjellene, malt mellom 1880 og 1883. Oppsummert er det her for første gang at Cézanne ikke bare maler fjellene, “som de er”, men at han maler dem som han ser dem. Dette kommer til å senere ha stor betydning for kunstnere som Matisse og Picasso, som, ved å bevege seg vekk fra mimesis, retter fokus mot modernismens self-refleksive, og subjektive kunstverk.