Pablo Picassos “Les Demoiselles d’Avignon” Del 2
Allerede i Manets Olympia, Matisses The Blue Nude, og i noen av Gauguins bilder begynner arketypene av den “primitive” og den “prostituerte” å bevege seg over i hverandre, men det er ikke før Les Demoiselles d’ Avignon, at de ble kombinert helhetlig til en og samme figur. Fra et 
psykoanalytisk ståsted er ambivalente følelser av redsel og tiltrekning angående kvinnelig seksualitet av betydning. Maktelementet er ikke til å undervurdere. Både den prostituerte og den primitive er i en utlevert situasjon. Den eneste makten de har er deres blikk, “the female gaze”. I Les Demoiselles d’ Avignon ser kvinnene ikke kysk ned i bakken. Deres blikk konfronterer betrakteren med sitt eget voyeuristiske perspektiv. Det er dette blikket, som møter betrakterens, og som gjør den til en aktiv deltager, istedenfor til en passiv og voyeuristisk tilskuer.
Men det kvinnelige blikket alene er ikke det som gir Les Demoiselles d’Avignon sin uttrykksfulle og til tider skremmende kraft. Kvinnens blikk alene er ikke nok. Sammen med den formelle, tidlig kubistiske, forvrengingen, i form av de maskelignende ansiktene til to av kvinnene, uttrykkes et ambivalente forhold av det maskuli
ne til kvinnelig seksualitet. Psykoanalysens far Siegmund Freud benytter seg av den antikke myten om Medusa til å fortelle om det maskulines ubevisste redsel for kastrasjon: Medusas skremmende ansikt, med sine slangehår (merk: Phallus-symbolikken), som forvandler alle som ser på det til stein, kan forstås som metafor for mannens ereksjon, og dens hjelpesløshet i dens plutselige opptreden. Picasso visualiserer denne problemstillingen ved hjelp av det formelle aspektet av de forvrengte og skremmende maske-ansiktene. Form og innhold i perfekt syntese.
Det er denne følelsen av å være lammet av sine seksuelle drifter og instinkter, som Freud omtaler i Medusa eksempelet og som også Picassos Les Demoiselles 
d’ Avignon indirekte tematiserer. Det er denne maktesløsheten og avhengigheten overfor det kvinnelige i en seksuell sammenheng, som avdekkes. Men Picasso tillegger det hele enda et lag. Paul Gauguins adaptasjon av Manets Olympia har tatt den hvite kvinnen med sin nakne kropp og sitt utfordrende blikk, og byttet henne ut med en mørk kvinne, som ligger på magen. Hennes kropp, men også hennes blikk, er mye mer passiv og utleverende enn kvinnen på Manets Olympia. Ved å koble sammen det primitive med det passive, undertrykte og maktesløse, avslører og representerer Gauguins adaptasjon, et ubevisst maskulint ønske om å undertrykke og dominere det feminine, ikke minst på grunn av denne tidligere nevnte, skjulte makten over det maskuline. Picasso synliggjør det som før var skjult i Manets Olympia. Bak den vakre fasaden av kvinnelig skjønnhet, i psykens ubevisste, og til dels mørke dybder, ligger denne dynamikken mellom det maskuline og det feminine, som strider sterkt imot kjønnsrolle konvensjonene og normene, i hvert fall på begynnelsen av 1900-tallet.