Manets “Olympia” og det kvinnelige blikk
Eduard Manets “Olympia” fra 1886 hadde sjokkerende virkning da det først ble utstilt i Paris. Den portretterte kvinnens utleverende og nakne posering står i kontrast til hennes utfordrende blikk, også kalt “the gaze”, rettet direkte mot betrakteren. Denne holdningen sto i stor grad i kontrast til Manets samtids 
konvensjoner og normer i forhold til kjønnsroller
Hennes utfordrende blikk kan nesten virke nedsettende og arrogant på betrakteren. Hun er klar om betrakterens voyeurisme. Hun avdekker bourgeoisiens skjulte voyeuristiske glede ved å se på objektifiserte og nakne kvinnekropper, rasjonalisert og moralsk lovligjort ved hjelp av og bak et så kalt kunstinteresse og estetiske opplevelser.
Interessant er også den svarte tjenerskens blikk på den nakne, liggende kvinnen. Dette grepet skaper et trekant av blikk: Den nakne kvinnen som ser på betrakteren, tjeneresken som ser på den nakne kvinnen, og ikke minst betraktere
n som blir sett på av den nakne kvinnen, samtidig som den selv ser på. Det er mulig at betrakteren finner seg igjen, og identifiserer seg med den mørke tjenerskens blikk. Å finne seg igjen i en mørkhudet persons blikk, var mest sannsynlig ikke så populært heller på slutten av 1800-tallet.
Et annet viktig element er kvinnens rolle i samfunnet. Kunstnere levde ofte et stigmatisert bohémeliv, noe som førte til at de måtte finne seg modellene sine blant de utstøtte i samfunnet, ofte i form av prostituerte. Med denne konteksten i bakhodet, forundrer det ikke, at de etablerte salongene og det kunstinteresserte borgerskapet, ble rystet da de så en prostituert se på dem med et slik avveiende, dømmende blikk. Den nakne kvinnen har snudd maktforholdet på hodet: Hun retter betrakterens dømmende blikk mot betrakteren selv, og dømmer dermed hans voyeurisme og selvgodhet.