Caspar David Friedrich: Gjennom naturen til det guddommelige
Den tyske maleren Caspar David Friedrich (1774–1840) regnes, ved siden av Philipp Otto Runge (1777–1810) som den mest sentrale maleren i tidlig tysk romantikk. Romantikken kan defineres som en strømning, som ikke bare omfattet kunst og litteratur, men også en ny livsholdning, som stilte seg mot 
opplysningstidens rasjonalistiske idealer, og satte fokus på emosjoner, tro og spiritualitet. Friedrich bryter radikalt med barokke og klassisistisk landskapsidealer, ved å forene landskap og religion. Hans bilder kan ofte oppfattes som allegorier om menneskets ensomhet og melankoli.
I Friedrichs “Landscape in the Riesengebirge” dominerer fjellkjedene, dekket av tåke, billedflaten. Majestetisk troner de over en liten landsby som ligger nede i dalen, og som blir truffet av litt sollys. Nede i landsbyen synes et hvit kirketårn, som i kontrast til de majestetiske fjellene virker liten og ubetydelig, akkurat som mennesket i møte med en overmektig, gudskapt, natur. Å lete etter gud i naturen, er et sentralt motiv i romantikken. Det er som om bildets betrakter skal gjøres oppmerksom på sin egen, og menneskenes, ubetydelighet og ydmykhet, i møte med naturen. Det ligger en lengsel over Friedrichs verk. Kunstkritikeren Robert Hughes beskriver det som et ønske om å ”become one with the Great Other”.