Pablo Picassos “Les Demoiselles d’Avignon” Del 3
Pablo Picasso selv skal ha kalt Les Demoiselles d’ Avignon for “my first excorcism painting”. Men hvilke demoner skulle drives ut? Er det det maskuline ønsket om å dominere det feminine? Ved siden av
det mer personlige, treffer Picasso en nerve, som fører til noe dypere og mer universelt. Picassos Les Demoiselles d’ Avignon er ikke bare et angrep på samtidens skjønnhets- og kvinneidealer og dynamikken mellom det maskuline og det feminine, men også et angrep på hele den vestlige mimetiske representasjonstradisjonen. Å løsne billedkunsten fra korsettet å måtte kun gjengi den synlige virkeligheten, åpnet opp for nye tematiske og psykologiske utforskninger, samt for formelle eksperimenter. Kunstverket var nå fri til et selrefererende lek med kulturelle tegn og koder. Dette samsvarer med århundreskiftets lingvistiske teorier av blant annet Ferdinand Saussure, om signifikant og signifikat: Et tegns betydning, om det nå er et ord eller et billedelement, er avhengig av sin kontekst. Det finnes i den forstand ikke en iboende sannhet, eller en immanent betydning.
Seksuell projeksjon og kubistisk forvrenging
Det sammenkoblede elementet, mellom det tematiske og det formelle ved Les Demoiselles d’ Avignon, er de afrikanske maskene. Disse kombinerer Europas fasinasjon og projeksjon med og av det primitive med den formelle, tidlig-kubistiske, forvrengingen og med den formelle eksperimentering og leken med kompositorisk billedinndeling og mimetisk virkelighets gjengivelse, som hadde begynt i ekspresjonismen. Rett etter århundreskiftet, og i samsvar med den fremvoksende modernismen, hadde ønsket om nyskapning og innovasjon blitt stadig større. Om det nå var innovasjoni den mimetiske gjenngivelses tradisjonen, i livsføringsmåten, eller i forholdet mellom kjønnene. Les Desmoiselles d’ Avignon kan ses på startskuddet på den tidlige kubismen, som skulle forandre kunstforståelsen som kanskje ingen annen kunststrømning før.