Stinestine.no Kunsthistorie Pablo Picassos «Les Demoiselles d’Avignon» Del 1

Pablo Picassos «Les Demoiselles d’Avignon» Del 1



 

Et sentralt, om ikke det mest sentrale verket i det første tiåret av århundet, er Pablo Picassos Les Demoiselles d’Avignon fra 1907. På bildet er til sammen fem nakne kvinnefigurer avbildet, de fleste av dem stående, noen av dem sittene. Mens tre av kvinnene har ansikt malt i Picassos allerede etablerte «iberisk-hode» stil, er av to ansiktene i bildets venstre halvdel malt forvrengte, skremmende, og maskelignende. Masker, som er bygd opp av en form for geometriske trekanter. Denne trekantformen tas opp i større skala i bildets bakgrunn, i form av forskjellige blåfargede elementer. Noen av kvinnene, både av de maskerte og u-maskerte, møter betrakterens blikk. Fra blikket til de maskerte utgår det noe urovekkende, og skremmende.

Det er anntatt, at Les Demoiselles d’Avignon blant annet er inspirert av to mer eller mindre traumatiske hendelser i Picassos liv. Den ene er et bordellbesøk i Barcelona som ung man, det andre et besøk på det etnografiske museet i Frankrike, like etter århundreskiftet. Det er antagelig i synthesen av disse to opplevelsene, at de tematisk og formelt revolusjonerende aspektene til Les Demoiselles d» Avignon til dels har sitt opphav. I den afrikanske masken ligger innflytelsen til både den formelle forvrengingen, samt fasinasjonen med det primitive og eksotiske. En maske har potensialet til å forvrenge og stilisere, samtidig som det skjuler én ting, men synliggjør en annen. Allerede Friedrich Nietzsche uttrykket at «Alt som er dypt elsker masken.» Picassos Les Demoiselles d» Avignon er like mye formelt nyskapende, som det er tematisk og ikonografisk.

Fra et psykoanalytisk ståsted er ambivalente følelser av redsel og tiltrekning anngående kvinnelig seksualitet av betydning. Maktelementet er ikke til å undervurdere. Både den prostituerte og den primitive er i en utlevert situasjon. Den eneste makten de har er deres blikk, «the female gaze». I Les Demoiselles d» Avignon ser kvinnene ikke kysk ned i bakken. Deres blikk konfronterer betrakteren med sitt eget voyeuristiske perspektiv. Det er dette blikket, som møter betrakterens, og som gjør den til en aktiv deltager, istedenfor til en passiv og voyeuristisk tilskuer.

Men det kvinnelige blikket alene er ikke det som gir Les Demoiselles d’Avignon sin uttrykksfulle og til tider skremmende kraft. Kvinnens blikk alene er ikke nok. Sammen med den formelle, tidlig kubistiske, forvrengingen, i form av de maskelignende ansiktene til to av kvinnene, uttrykkes et ambivalente forhold av det maskuline til kvinnelig seksualitet. Psykoanalysens far Siegmund Freund benytter seg av den antikke myten om Medusa til å fortelle om det maskulines ubevisste redsel for kastrasjon: Medusas skremmende ansikt, med sine slangehår, som forvandler alle som ser på det til stein, kan forstås som metafor for mannens ereksjon, og dens hjelpesløshet i dens plutselige opptreden.